Romjul i Patzún: Tid for ettertanke. Og litt googling.
Patzún, 27. desember 2014
Snart flytter vi fra Patzún, og mest sannsynlig kommer vi aldri tilbake. Går det an å si noe om hva slags følelse man sitter igjen med etter to måneder i en Maya-landsby på høyfjellet i Guatemala?
Følelsen av å ha vært langt hjemmefra er sterk. Likevel, selv om de språklige og kulturelle barrierene har vært høye, sitter jeg igjen med en følelse av at det er så uendelig mye mer som gjør oss like. På en måte spiller det ingen rolle hvor i verden man er – folk er folk. Vi har alle våre små og store gleder, og vi klarer alltid å finne noe å bekymre oss over.
Det er kveld og første juledag. Det er ikke så ofte jeg sitter i stua fordi stua også er soverommet til vertsmora mi, men denne kvelden gjør jeg det. Vertsmora og vertsbroren min ligger ved siden av hverandre i senga og ser på TV. En amerikansk film dubba på spansk. Jeg sitter foran mac-en min og skal til å gjøre litt research før nyttårsturen til Amani og meg. Jeg åpner Google, som av og til har en liten video eller animasjon over søkefeltet. Første juledag 2014 hadde Google denne videoen over søkefeltet (klikk på videoen nedenfor for å spille av). Den har absolutt ingenting med Guatemala å gjøre, men på en eller annen underlig måte gjorde den sterkt inntrykk på meg, og jeg ble sittende og tenke på at hele verden er ett. Hvertfall når det er jul.
Femte juledag ble vi vekka klokka sju på morgenen av trommespill. Først kom det et par karer med stortromme inn i bakgården vår. Så kom seks til, i full fart, med røkelse og en stor pappkasse. De løp inn i stua vår, og etter tur skulle vi stikke hodene våre inn i kassa. Inni kassa satt en dukke som skulle forestille Jesusbarnet. Så løp de ut igjen. Hele fjerde og femte juledag løper denne gjengen rundt og besøker hvert eneste hus i hele Patzún.
Til nyttår dro Amani og jeg til nabolandet Belize og Caye Caulker – en knøttliten tropisk øy i det karibiske hav. Vi snorkla i korallrev, svømte med haier, hadde en helt syk nyttårsfeiring og brukte vanvittig mye penger på vi kan ikke helt huske hva. Men ingenting av dette tok jeg bilde av. Alt jeg tok bilde av, var Amani på hotellrommet i Belize City første nyttårsdag. Vi var slitne.
Belize er et av nabolandene til Guatemala, og det eneste landet
i Mellom-Amerika med
engelsk som offisielt
språk.
Caye Caulker
Vi dro også til Tikal – Guatemalas mest kjente mayaruiner – og fikk se soloppgang over jungelen.
Så dro vi på topptur til Mellom-Amerikas høyeste vulkan, Tajumulco. Begynte på ca. 2 700 meter og hadde en stigning på 1 500 meter. På veien opp måtte vi gå igjennom skylaget.
Det var jævlig dritt faktisk. Altfor kaldt til å kunne stå stille, altfor tynn luft til å orke å bevege på seg. Her er en av de frivillige guidene våre, fullstendig utpumpa et lite stykke fra toppen.
Men så, 4 220 meter over havet, var det liksom verdt det alt sammen.
En tysker som vi dro sammen med.
De siste tre ukene av Guatemala-oppholdet vårt har vi flytta til Reu og fått ny jobb og ny vertsfamilie. Her er det varmt og helt annerledes enn i Patzún.
Mina og Aurora.
Retalhuleu (eller bare "Reu") er en varm og tropisk by ikke langt fra stillehavskysten. Ca. 250 meter over havet.
Første dag på ny jobb i Ultra-TV – den lokale TV-stasjonen i Reu. Ultra-TV sender stort sett filmer (som de laster ned fra pirat-sider og ikke betaler rettigheter for). Mandag til fredag har de ett program hver kveld, som går live fra studio. I kveld er det nyheter og intervjuer. De to som blir intervjua i studio har tatt med seg en minnepenn som inneholder stillbilder som skal vises mens de snakker. Problemet er bare at bildene ikke er sortert, og heller ikke passer så godt med det de snakker om. Så da gjelder det å tenke fort.
Manolo Lú Carranza, nyhetsanker og reporter hos Ultra-TV. Nyhetssendinga er (uten noen spesiell grunn) 25 minutter forsinka og han åpner sendinga med å fortelle at idag er Anton fra Norge på besøk.
Men for å være ærlig, så har vi ikke jobba så veldig hardt her i Reu. Vi har for det meste tatt det med ro.
