Reiseblogg fra Guatemala: Inntrykk og opplevelser fra fem måneder på kulturutveksling.
Høsten og vinteren 2014/2015
Zunil – en liten guatemalansk by ikke langt fra stillehavskysten.
Første råd: Don't be scared. Guatemala is so much more.
Guatemala by, 9. september 2014
Hei! Jeg heter Håkon (... eller nå heter jeg egentlig mest Anton). Jeg er 21 år og kommer fra Oslo. Etter videregående tok jeg to år på filmfagskole i Lofoten, nå er jeg på utveksling i Guatemala. Og her skal jeg bli i fem måneder.
Dette er første tanker og inntrykk etter noen dager i landet.
Guatemala ligger i Mellom-Amerika og er ett av tre land i et utvekslingsprosjekt som heter Spor. De to andre landene er Norge og Tanzania. Hvert år drar ungdom fra disse landene til et av de andre landene for å lære om kulturen og livet på et annet kontinent. I år er vi fire nordmenn i Guatemala: Amani (20), Mina (19) Aurora (21) og meg. Vi skal blant annet lære spansk, bo hos vertsfamilier og jobbe som lærere. Jeg forventer at dette kommer til å bli tidvis hardt, men samtidig uforglemmelig. Den norske Spor-organisasjonen har forberedt oss grundig: «Dere skal krasjlande i fremmed kultur».
Mexico
El Salvador
Belize
Nicaragua
Honduras
Guatemala
Så langt har det meste gått bra. Den første uka skal vi bo i hovedstaden Guatemala by. Her skal vi få forskjellige kurs fra den guatemalanske Spor-organisasjonen og bo hos vertsfamilier tilknytta dem.
Men den første natta kunne jeg dessverre ikke sove hos vertsfamilien min. Det hadde vært et skytedrama på veien dit, og en buss hadde kjørt gjennom skuddvekslinga. Sjåføren og to passasjerer mista livet.
Isteden sov jeg hos vertsfamilien til Amani, hos en topp kar som jobber i Spor og heter Byron. Byron kjører bil. Sist gang Byron tok buss var han vitne til at en dame fikk halsen skåret over med kniv, så nå tar han aldri buss mer.
Calzada Rooselvelt, Guatemala by. Litt før klokka 17 en vanlig mandag.
På Spor-kontoret neste morgen får vi ferske aviser, men det står ingenting om gårsdagens skytedrama. Forklaringen jeg får fra de andre: Journalistene rapporterer ikke om ting som skjer etter arbeidstid (skytingen skjedde kl. 22). Senere den samme dagen får vi presentasjoner om Guatemalas historie, økonomi og politiske situasjon fra to jenter utdanna ved universitetet i Guatemala. En av dem setter opp denne konsekvensrekka: "Lack of education -> poverty -> bad health -> insecurity", fulgt av spørsmålet: «How to fix Guatemala?»
Men hvis noe skal kunne fikses, må man ikke ha noe som er ødelagt? Er Guatemala ødelagt?
Amani, Mina, Aurora og jeg er ikke her for å drive bistand eller komme med norske fasitsvar. Vi er her for å lære, oppleve og prøve å forstå. Og så skal vi prøve å formidle det videre.
Dag to avsluttes med et veldig opplysende besøk på den norske ambassaden. På veien ut møter vi en smilende guatemalansk dame som jobber på ambassaden. «Bienvenidos a Guatemala», sier hun, og tar seg tid til å gi oss ett godt råd: «Don't be scared. Guatemala is so much more!»
Den andre uka bodde vi i Patzún – en veldig mye mindre og roligere plass. Jeg ble med vertsfaren min, Juan, for å hente mais til middag.
Mais heter "elote" når den er gul og sitter på kolben.
Patzún er et tettsted ca. 2 230 meter over havet. Varmt om dagen, kaldt om natta. Mange av innbyggerne er Kaqchikel-mayaer, med eget språk og egen klesdrakt.
Vertsfamilien til Amani og meg den andre uka i Patzún: Pappa Juan, mamma Adela og søster Damaris.
Mens vi var i Patzún, fikk vi ta del i feiringen av nasjonaldagen: El día de la independencia. 15. september er datoen da Guatemala (i likhet med El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica – som alle feirer nasjonaldag 15. september) erklærte seg uavhengig fra Spania i 1821. Trykk play for lyd og flere stillbilder fra paraden.
Den tredje uka flytta vi til Xela. Her skal vi gå på spansk språkskole i én måned: Fem timer én-til-én-undervisning om dagen, med lærere som ikke snakker engelsk.
Quetzaltenango (eller bare "Xela") er en av de største byene i Guatemala. Stort historisk sentrum med språkskoler, salsaklubber og utesteder. Ca. 2 300 meter over havet.
Språkskolen har gitt oss hver vår vertsfamilie, der det heller ikke er noen som snakker engelsk. Dette er vertsmora mi, Violeta, i bakgården vår.
På ettermiddagene regner det en del, men som regel ikke så lenge av gangen.
Jeg besøkte vertsfaren min, Marvin, på motorsykkelverkstedet der han jobber. Marvin har jobba som mekaniker siden han var 14 år gammel, og på dette verkstedet i mer enn 10 år. En typisk arbeidsdag starter kl. 08 og varer til 19, med én time lunsj kl. 13. Av og til jobber han lørdager og søndager også. Marvin og Violeta har to døtre på 8 og 11 år, og han har fortalt meg at han prøver å legge opp så mye penger som mulig til utdannelsen deres. Verken han eller Violeta har mer enn grunnskole, så nå prøver de å gi barna den muligheten som de selv ikke fikk da de var små.
En dag etter middag ble vi sittende og høre på party-sanger som Marvin har på mobilen sin. De lurte på hva "Tonight's gonna be a good night" betydde, så jeg måtte prøve å oversette.