Familien jeg bor hos er ganske stor. Til sammen er vi ni personer, pluss tre leieboere. Dette er tre av brødrene til vertsmora mi: Angel, Carlos og Jimmy. Jeg trodde lenge at familien hadde en egen stue i dette rommet, fordi jeg ikke så særlig mye til brødrene, og fordi det stadig kom TV-lyd herfra. Men så fant jeg ut at det er soverommet til de tre brødrene.
Språkskolen tok oss med på omvisning på "Chocolate Imperial" – en sjokoladefabrikk i Xela. Her produseres 100% naturlig sjokolade, først og fremst til å drikke som kakao, men også til å spise. Doña, en av fire ansatte på fabrikken, forteller om produksjonsprosessen: «Først brenner og skreller vi kakaobønnene. Så maler vi dem, og tilsetter mellom 50% og 80% sukker. Til slutt stapper vi sjokoladen i små plastbegre, og setter dem til tørk. De ferdige produktene selges her på fabrikken, i tillegg til at vi har avtaler med noen supermarkeder.»
På kveldene danser vi salsa på en danseskole like ved der jeg bor. De andre kjøpte en undervisningspakke på 10 timer. Så da gjorde jeg det samme.
Middag med Aurora, Amani og Mina på "Panorama Restaurant", med utsikt over Xela.
Tilbake i Patzún. Vertsmora mi steker tortillas i bakgården vår.
Hvis de lever bra med kluten, lever jeg bra med kluten.
Patzún, 31. oktober 2014
Før jeg dro til Guatemala, fikk jeg et godt råd (fra onkelen min, som heter Ole) om å prøve å føle meg hjemme de stedene vi bor. Ikke bare bo der. Nå er vi ferdige på språkskolen og har flytta tilbake til Patzún. Her skal vi bo de neste to månedene mens vi jobber som lærere. Men å føle seg hjemme er lettere sagt enn gjort. Det er så mye som er forskjellig.
En dag ved middagsbordet fortalte vertsmora mi en historie fra Norge. (Da Guatemala ble ramma av et stort jordskjelv i 1976 og vennskapsbåndene mellom Norge og Guatemala ble etablert, var vertsmora mi en del av den guatemalanske delegasjonen som ble sendt til Norge.) Hun fortalte at de var bedt i et bursdagsselskap, og i inngangspartiet måtte alle ta av seg skoene og henge fra seg jakkene før de kunne gå inn. Jeg venta på fortsettelsen, men dette var historien. Folk måtte ta av seg skoene og henge fra seg jakkene.
Jeg har selv med meg et par tøfler i bagasjen, men de har jeg ikke fått bruk for. Her i Guatemala er det ingen som bruker tøfler. Alle går med sko inne. Det er heller ikke så vanlig å kle av seg når man kommer inn. Tvert imot. Rommet mitt, og de fleste rom generelt, har betongvegger og flisgulv, ingen panelovner eller varmekilder. Vi er over 2 000 meter over havet, så på morgenen og kvelden er det bikkjekaldt. Men jeg klager ikke (prøver i alle fall). Jeg pakker på meg alt jeg har av ull og varme klær.
Heldigvis er det varmt vann i dusjen. De dagene vi har vann, vel og merke. Vi har vann på tirsdager, torsdager og lørdager. Den første gangen jeg dusja skjønte jeg ikke hvorfor det lå en klut oppå krana, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte tegninga. Strømmen er nemlig ikke i orden, så hvis man ikke bruker kluten, får man støt. Men hvis de lever bra med kluten, lever jeg bra med kluten.
I bagasjen har jeg også med meg en del bøker, og for å kunne lese på senga, tenkte jeg å gå til innkjøp av en liten lampe til å sette på krakken ved siden av senga mi. Patzún er et tettsted (ikke en by) med godt over 20 000 innbyggere. Men her finnes det ingen butikker som selger lamper. Kun lyspærer. I Guatemala virker det ikke som om man bruker lamper. Det trengs ikke. Hvert rom er utstyrt med en kraftig pære midt i taket som lyser opp hele rommet. Ferdig med det.
Jeg vil jo helst ikke være kravstor, jeg prøver bare å føle meg hjemme. Men i Norge har vi mange ting og mange penger. Her i Patzún klarer folk seg rett og slett med mindre. Det er en annen måte å leve på.
En slags lampe fikk vi riktignok tak i likevel. Vertsmora mi undersøkte saken nærmere, og for et par dager siden kom hun inn på rommet mitt med et lite nattlys for barn, dekorert med Disney-figurer – en sånn "stikkontaktlampe" som er ment å plugge rett inn og stå i stikkontakten.
Stikkontakt, ja.
Den er jo på andre siden av rommet.
Så nå trenger jeg bare å finne en
butikk som selger skjøteledninger.
Sentrum av Patzún.
Her finnes få eller ingen vaskemaskiner. Mødrene og døtrene møtes på offentlige vaskeplasser for å vaske klær.
De kalles bare "butikk" og finnes på omtrent hvert eneste gatehjørne. Her kan man få kjøpt godteri og diverse basismatvarer.
På dagtid er Patzún full av lyder. Etter kl. 21 trekker folk inn til sitt. Gatene tømmes for parkerte biler – de kjøres inn i bakgårdene, som lukkes og låses for natten. Alt faller til ro, og de eneste lydene som fyller kvelden, er den fjerne bjeffingen fra alle gatehundene over hele Patzún. Amani tenner seg en røyk på Cantón Sur.
Markedsplassen i Patzún – et av få steder med liv og røre utover kvelden. Gatekjøkkenene holder åpent til midnatt.
Hva kan man si til den som gråter?
Patzún, 23. november 2014
Hva er vel mer klassisk kulturutveksling enn å tromme sammen til en liten filminnspilling?
Det gjorde jeg da, i hvertfall.
Jeg har hørt noen vonde historier. Historier om kvinner i Patzún som blir slått av mennene eller fedrene sine, og hvordan de på mange måter bare må finne seg i det. En ung kvinne fortalte en gang til Aurora at grunnen til at hun gifta seg så ung, var fordi hun ville flytte hjemmefra og slippe unna sin voldelige far.
Dette siste lagde jeg en liten scene om.
En scene om en gutt og en jente på en fortauskant. Jentas smerte – og guttens følelse av utilstrekkelighet. Hva kan han si? Finnes det ord?
Jeg spurte en av nabojentene mine – Vilma – om hun hadde lyst til å spille i filmen. Det hadde hun. Men da jeg fortalte at vi skulle filme etter mørkets frambrudd, ble det straks vanskeligere. Det var ikke mulig for Vilmas far å tillate henne å gå noe som helst sted på kveldstid, samme hvor mye jeg fortalte at dette var en filminnspilling (og da gjelder jo ingen regler). Det måtte bli sånn. Enten filme hjemme hos Vilma – eller ingen film i det hele tatt. Så da filma vi rett utenfor porten til Vilma. Et godt og pragmatisk valg, synes jeg.
Jeg hadde også lyst til å lage en scene som fanget den helt spesielle, lune stemninga som legger seg over Patzún på kveldstid. De nærmest tomme gatene. Alle lydene i mørket. Alle hundene som bjeffer. Og alle de forelska guttene og jentene som sitter tett inntil hverandre, like utenfor porten til der hun bor, fordi hun – i likhet med nabojenta mi – ikke får lov til å gå lenger.