Jeg fikk lov til å bli med ordføreren i Patzún på jobb. Dagen begynte med forskjellige møter på kommunehuset (som jeg egentlig ikke forstod så mye av – det ble snakket mye og fort på både spansk og kaqchikel). Etter lunsj dro vi på befaring til et veiprosjekt litt utenfor Patzún.
På befaring. Ordfører Cancax stopper opp for å snakke med noen av veiarbeiderne.
Etter det jeg forstod var det noe med grunnforholdene som ikke var helt i orden.
Befaringen nærmer seg slutten, og ordføreren snakker for de frammøtte. Mannen med videokameraet fulgte med oss siste halvdel av dagen og dekket ordførerens bevegelser for kommunens egen nyhetskanal – en del av åpenhetssatsningen til ordfører Cancax.
Møte på ordførerens kontor.
«Det er store utfordringer vi står overfor i denne perioden. Her en dag var det noen som spurte meg om hva slags visjoner jeg har som ordfører, og om hvordan jeg har lyst til å gi kommunen videre etter at mine fire år er over. Min ambisjonen er at dette stedet skal gjenvinne tilliten til ordføreren og til ledelsen sin. Men hvordan oppnår man dette? Ved å gjøre en god og rettferdig jobb, effektivt, og med åpenhet. Det betyr at det arbeidet vi gjør må formidles ut til innbyggerne, hvor mye materialer vi bruker og hvor mye penger vi bruker.»
– Ordføreren av Patzún, Mardoqueo Cancax
Dette er Bryon. Han er 19 år og jobber som elektriker. Han bor i Patzún, men pendler til Guatemala by, noe jeg har forstått at er veldig vanlig her. Jeg møtte Bryon via noen av nabogutta, og Bryon fortalte oss at han hadde gjort en jobb hos en rik narko-familie i Guatemala by noen dager tidligere. Han hadde installert bevegelsesfølere for lys, automatisk varmtvann i vasken (når man putter hendene under krana) og fjernstyring av porten. Da han var ferdig, ville de gi ham 200 amerikanske dollar og en vinflaske som takk for jobben. Bryon svarte at han ikke kunne ta imot så mye, fordi sjefen hans kan gi ham sparken. Familien insisterte, og til slutt lot han seg overtale til å ta imot en 100 dollar-seddel, men – da han satte seg ut i bilen sin, så han at det likevel var 200 dollar bretta sammen. Bryon veksla ut pengene med en gang og kjøpte masse øl (altså, øl er billig, han brukte ikke opp pengene), så dro han tilbake til Patzún og drakk seg full med brødrene sine. 200 dollar er veldig mye penger. Det var verdt å feire.
Her kommer noen bilder fra skole-hverdagen vår – et ferieskoletilbud for barn mellom 5 og 12 år som vi alle fire, Amani, Aurora, Mina og jeg, jobba frivillig på. Fire forskjellige fag gikk på rullering: Kunst og håndverk, matematikk, engelsk og gym. Lærings-strategien: "Aprender jugando" – lær mens du leker!
Gymtimene foregikk alltid på uteområdene. Her leker vi "la serpiente". Slangen.
Vi spiller "hangman" i engelsktimen med den eldste klassen.
Hvilket engelsk ord på fire bokstaver slutter på "eat" og inneholder ikke bokstavene O, R, P, L, B eller S? (Et lite hint: Temaet er matvarer.)
Feie og rydde. Alltid feie og rydde.
Diplomutdeling og fellesbilde siste skoledag. Her stod vi to måneder tidligere og ble presentert for alle foreldrene: Fire nordmenn uten pedagogisk bakgrunn, og med svært begrensede spanskkunnskaper. Foreldrene må ha tenkt sitt. Timeplanen vi stod overfor, var i tillegg hinsides all fornuft – vi skulle på egenhånd forberede mellom fem og syv nye skoletimer hver eneste dag, på spansk. Vi tenkte: Dette er jo helt sinnssykt. Dette går jo ikke. Og i starten gikk det så som så. Men snart ble vi bedre kjent med barna, og etter noen uker begynte vi å undervise i par, med flere barn i hver klasse. Og så ble dagene rutine. Og da vi endelig hadde kommet oss gjennom to måneder og skulle ta avskjed med alle sammen, var det faktisk ganske trist.
Jul i Patzún:
Pølsefest, øresus og tre par fjollete maiskolbe-holdere.
Patzún, 25. desember 2014
Lille juleaften
Lille juleaften dro Aurora og jeg til nabobyen for å kjøpe julegaver. På kvelden var det fest med alle gutta fra nabohusene. Grilling og flatfyll, en årlig tradisjon så vidt jeg har forstått. Aurora hadde også lyst til å bli med, men vertsfaren hennes ga henne ikke lov. Sånn er det her. Det er veldig stor forskjell på å være gutt og jente. Som dere ser på bildet er det ingen jenter på festen.
Grillfest med gutta.
Så smalt det
Julefeiringa her er litt som nyttår i Norge. Alle barna kjøper inn kinaputter (les: bomber) og småfyrverkeri som smeller jevnt og trutt gjennom hele desember. Jeg har fått høre at det er mange barn som får hørselsskader på grunn av dette. Faktisk var jeg ikke så langt unna å få det selv.
Jeg hadde nettopp vært på supermarkedet for å kjøpe en flaske rom og cola til kvelden (av en eller annen grunn hadde dette blitt min oppgave) da det tilfeldigvis – idet jeg passerte – eksploderte en kinaputt (les: bombe) rett ved siden av meg. Fylt av raseri (og midlertidig døv på det venstre øret) ble jeg stående å speide etter smådjevlene, men de var selvfølgelig langt avgårde. Hele juleaften gikk jeg med en propp i det venstre øret fordi jeg leste på nett at stillhet skulle lindre, og første juledag var pipingen heldigvis borte.
Juleaften
Men tilbake til julefeiringa. Vi brukte hele dagen på å vente og gjøre i stand, og først rundt 23.30, etter siste gudstjeneste, begynte folk å komme. Vi var hele storfamilien samla. 30 personer pluss en baby (vertsfamilien til Aurora er i slekt med min, så Aurora var også her). Vi spiste tradisjonell guatemalansk mat og lekte pakkelek. Når man er 30 personer sier det seg selv at ikke alle kan gi gaver til alle, så på forhånd hadde vi trukket en hemmelig venn som vi skulle kjøpe gave til (verdi: ca. 30 norske kroner). Etter maten og pakkeleken gikk vi opp på taket og så på fyrverkeri, og i to/tre-tida på natta dro folk hjem. I det store og det hele en veldig verdig julefeiring for to nordmenn langt hjemmefra.
God stemning på juleaften.
Julegaven min
Som gjest i huset (og rik europeer, alt er relativt) syntes jeg også at jeg måtte gi en gave til vertsfamilien min, og vi hadde på forhånd blitt anbefalt å ta med oss noen norske gaver til Guatemala. Før jeg dro hadde jeg derfor kjøpt et flott kjøkkensett i matchende rødt til vertsfamilien i Patzún: Slikkepott med rødt Mariusgenser-mønster, to røde grytekluter og tre par røde "maiskolbe-holdere". La meg forklare: Små, runde gafler til å stikke inn på hver side av en maiskolbe,
sånn at man kan spise maisen uten å grise seg til på
hendene. Jeg kan huske at jeg var fornøyd med
å ta med meg noe praktisk – ikke bare troll
og tull – selv om jeg visste at jeg jo skulle til
et mais-produserende land
der de fleste kjøkken
helt sikkert var utstyrt
med alle tenkelige mais-
redskaper.
Her i huset er det få "mais-redskaper". Vi bruker sjelden kniv, spiser stort sett med én gaffel eller én skje (i den andre hånda holder vi tortillaen). Det går maur på spisebordet vårt, men de børster vi bare vekk. Vertsmora og vertsbroren min pusser ikke tennene og vasker seg sjeldent på hendene, selv etter at de har vært på do. Vi har en serviettpakke på bordet, men den har bare blitt satt fram til meg – vertsmora mi bruker skjørtet sitt. Alt dette er kanskje oppsiktsvekkende sett med norske øyne, men dette blogginnlegget handler ikke om urenslighet, det handler om hva jeg hadde med meg fra Norge: Maiskolbe-holdere? Hva faen?
Man bruker hendene. Ferdig med det.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med maiskolbe-holderne mine, men at jeg ikke kunne gi dem til vertsfamilien min, det var i hvertfall helt sikkert. De hadde ledd av meg, alle sammen. De hadde ledd av min skepsis mot å spise med hendene, og de hadde ledd av det vestlige overforbrukssamfunnet jeg kommer fra.
Så gavene mine ble:
-
Vertsmora mi: Slikkepott (jeg er ikke sikker på om hun helt skjønte hva den er til), grytekluter (jeg er ikke sikker på om hun noen gang får bruk for dem), julekrus og melkesjokolade (hun er gal etter sjokolade).
-
Vertsbroren min: Termoskopp og melkesjokolade.
-
Nærmeste vertsfetteren min: Sigarpakke (med rødvins-smak!)
-
Min hemmelige venn, en mor i 40-åra: Kjedelig vannmugge med blomsterdekorasjoner.
Pakkelek på juleaften.